Nå, nesten to år etter faktum, føler Weah seg komfortabel med å snakke om det, og det kan kokes ned til ett enkelt konsept: han rotet til. Han visste det da, og han visste det nå. Det skjer, også for de stille.
Bare 18 minutter inn i USMNTs Copa America gruppespilloppgjør med Panama, ble Weah utvist med direkte rødt kort. Et kort øyeblikk med frustrasjon og ett sving med armen var alt som skulle til for å avspore en turnering som var ment å være USMNTs store forløper for verdensmesterskapet. Etter en VAR-gjennomgang ble Weah sendt til garderoben. Dagen hans var over, men skaden var gjort. USA krasjet til slutt ut av gruppespillet i den turneringen, og avsluttet Gregg Berhalters tid som amerikansk manager og innledet den nye Mauricio Pochettino-æraen USA er inne i.
Weah fikk ikke overraskende mye av skylden. USA hadde fortsatt sjanser til å komme seg – de tok til og med ledelsen mot Panama minutter etter det røde kortet – men klarte ikke å holde på. Et resultat mot Uruguay i neste kamp kan ha endret alt, men de bød på lite i et 1-0-tap. Mulighetene var der. USMNT tok dem bare ikke.
Utenfor garderoben dreide nedfallet seg imidlertid om Weah. Sosiale medier snudde raskt. De samme fansen som en gang feiret ham, rev ham nå ned. Noe av den kritikken var rettferdig – selv han ville innrømme det. Men noe av det gikk lenger, og stilte spørsmål ved karakteren hans. Han gjorde en feil. Det var alt det var.
I årene etterpå har han vært ivrig etter å miste disse merkelappene, og i årene etter har han jobbet hardt for å sørge for at de ikke kunne definere ham.
«Du føler det helt klart i det øyeblikket, men det er det som skjer i fotball. Du har emosjonelle øyeblikk, og ting skjer. Jeg lar aldri noe fra utsiden plage meg fordi jeg vet at folk ikke kjenner meg og ikke kjenner karakteren min. Folk snakket på det nåværende øyeblikket, noe som er helt greit,» sier han. «De har sine meninger, og det har jeg full forståelse for. For meg handlet det bare om at jeg sviktet laget mitt og kom tilbake fra det og sørget for at vi kom tilbake til et sted hvor vi kunne konkurrere på høyeste nivå, kjempe sammen og holde vårt brorskap i gang.»
Tiden har gitt Weah avstand fra det øyeblikket – og perspektiv.
«Når s*** treffer fanen, går alle mot deg, uansett hvem du er. Det er en av de tingene hvor du bare må ligge lavt. Når du gjør det bra, elsker alle deg, og i de øyeblikkene må du være ydmyk og holde den energien for deg selv også. Jeg tror egentlig bare du trenger å dele energien din med de menneskene som elsker deg mest,» sier han.
I ettertid formet den tilnærmingen hvordan han gikk videre fra Copa America.
«Copa America var et øyeblikk, og det gikk over. Det er i fortiden nå, og vi fokuserer på å gjøre noe i 2026. Jeg har vokst fra det, og forhåpentligvis kan vi ha flere positive øyeblikk i fremtiden,» sier han.
Weah har rett: han har forandret seg. Spesielt i hans bransje har livet en tendens til å skifte ganske raskt. I løpet av de siste månedene har han sluttet seg til en ny klubb i Marseille, spilt noen nye posisjoner på banen og funnet et nytt liv. Weah of 2026 er allerede annerledes enn den fra 2025, og han er glad for å se den.
