Jeg flyttet til Brasil like etter verdensmesterskapet i 1994 med vage og fullstendig naive ideer om å prøve å leve av å skrive om fotball. Det var nok av tilbakeslag og irriterende sammenstøt med den harde virkeligheten, men det var alltid noe som holdt meg i gang – kvaliteten på det unge talentet som ble vist. I de første kampene mine så jeg begge Juninhos. Det var en stygg andung som het Rivaldo, en liten ildkule nedover venstre flanke ved navn Roberto Carlos – en veldig ung Denilson, spisser som Amoroso og Savio som fortsatte med full respektable europeiske karrierer i toppklasse.
Det var en spennende introduksjon til den største gleden ved å dekke søramerikansk fotball – gleden ved å oppdage, ved å være der i starten, av å ha en privilegert sniktitt på navn som kommer til å bli kjent over hele verden.
Da jeg forgrenet meg for å dekke resten av kontinentet, var det mange flere. Ikke alle av dem kommer bra. I 1999 Copa America scoret en 16 år gammel colombianer ved navn Jhonnier Montaño et fantastisk mål mot Argentina, og den selvsikre ungdommen på pressekonferansen så ut til å ha storhet i grepet. Det skjedde ikke. Men det gjorde det for slike som Ronaldinho, Neymar og Vinicius Junior, Riquelme, Agüero og Di María, Roque Santa Cruz, Falcao Garcia og James Rodríguez, Vidal og Alexis Sanchez, Forlán, Suárez og Cavani, Juan Arango, Moisés Caicedo. Jeg har livlige tidlige minner om dem alle. Men det er en som formørker alt og alle.
Det kan være en subjektiv faktor her. Jeg hadde lagt timene på, og tok meg – for egen regning – opp til den andre enden av kontinentet for 2005-versjonen av det søramerikanske U20-mesterskapet. Det ble holdt i Colombias kaffedyrkingsregion, og det jeg så ga meg en større buzz enn noen av de lokale produktene, lovlige eller på annen måte. Det var denne upretensiøse lille ungen, to år yngre og halvparten så høy som alle andre. For å se på ham, skulle du tro at han ikke var noe – upretensiøs, lite imposant; hvis du ga ham et første blikk, ville du ikke gi ham et sekund. Han kom over som den due-toed runden av kullet. Og så kom han på ballen, og alle oss tilstede var klar over at vi var i nærvær av genialitet.
Han het selvfølgelig Lionel Messi.
