Gøteborg, eller Gøteborg om du foretrekker det anglikiserte navnet, har blitt påvirket av utenforstående siden byen ble grunnlagt i 1621 og bærer fortsatt preg av de som var med på å bygge det; nederlenderne.
Designet og planlagt av nederlandske ingeniører etter at den svenske kongen Gustavus Adolphus med suksess etablerte byens beliggenhet, trekker Göteborg sammenligninger med Amsterdam, Jakarta og koloniale Manhattan, med gateoppsett og kanaler funnet i alle tre byene på lignende måte.
Gitt sin strategiske beliggenhet på nasjonens vestkyst og grenseoverskridende Skagerrak og deretter få tilgang til både Nordsjøen og Atlanterhavet, har Göteborg vært et knutepunkt for handel, handel og immigrasjon i århundrer (og dette bringer historienerddelen av dette stykket til en rask konklusjon).
I det lyset er det kanskje det at jeg, en født og oppvokst New Yorker, har følt en umiddelbar tilknytning til byen siden jeg kom tilbake i begynnelsen av juni.
Og som enhver fotballgal fan ville gjøre, var det mitt oppdrag å fordype meg i sportskulturen i byen, som ikke bare inkluderte å delta på en IFK Göteborg-kamp på Gamla Ullevi, men også bruke en ettermiddag på å komme i kontakt med andre Arsenal-supportere på en måte som bare fotballfans ville forstå.
Jeg la ut på en lørdag morgen etter å ha kommet tilbake til byen i kjølvannet av en uke borte i byen Vänersborg ved innsjøen for å møte Remi Jacobsson; en født og oppvokst innfødt i London som hadde flyttet til Gøteborg under pandemien og en livslang Arsenal-supporter. Etter at jeg raskt sendte to Carlsberg i baren, kom Remi og vi dro til baksiden av Cheers Pub; hjemmelaget til Arsenals Göteborg-supporterklubb.
Supporterne som møtte opp til Emirates Cup før-sesongens vennskapskamp mot Sevilla var like vennlige som alltid, og alle kjente hverandre. Allerede før avspark var gleden av å komme sammen som et lite samfunn der alle fra alle samfunnslag og ulik etnisk bakgrunn knyttet sammen over et kjærlighetsforhold til Arsenal tydelig.
For Remi har det å finne en pub for å koble til lidenskapen hans vært en stor del av livet hans siden han kom til Sverige.
«Jeg flyttet til Sverige for to år siden fra London sammen med min kone som er fra Gøteborg. Jeg tror, uansett hvor jeg er i verden, vil jeg alltid føle meg tilkoblet, Arsenal er en del av meg. Men å gå til Arsenal pub i Gøteborg har fått meg til å føle meg som en del av den større helheten av fanbasen/supporterne og er en flott påminnelse om hvor stor klubben er.»
Gitt arten av Arsenals tilstedeværelse både på engelske kyster, men også på tvers av dusinvis av nasjoner rundt om i verden, har perspektivet en måte å endre seg på, spesielt når mangel på tilgang til klubben er kjernen i hver individuell fotballopplevelse. Men når det kommer til et mulig skille mellom England og Sverige, har Remi knapt lagt merke til det.
«Ærlig talt, jeg har funnet svenske supportere mer eller mindre de samme som de tilbake i Storbritannia. Like lidenskapelig med en stor kjærlighet for klubben. Kanskje enda mer viet til det siden de støtter en klubb de ikke har lett fysisk tilgang til.»
Mest imponerende har Arsenal allerede satt sitt preg på Göteborg på en liten, men betydelig måte; livets tempo.
Som en by med bare en skygge over 550 000 i nærområdet, var det ikke et sjokk for meg selv, eller Remi, at stemningen her i Gøteborg er tregere og mindre stressende, men som et samfunn som er gal på fotball, akselererer livet når det er en Arsenal-dag.
«Det langsommere tempoet i Gøteborg har ikke sett ut til å ha noen effekt på meg eller supporterne jeg har møtt så langt. Faktisk øker det tempoet når du entrer Arsenal-puben på en kampdag. Du kan kjenne forventningen i luften og et surr i supporterne. Noe man ikke ser mye av i det vanlige hverdags-Gøteborg.»
Den oppgangen i tempo, spenning og tilknytning til en klubb som så mange i Göteborg enten aldri har sett live eller i det minste ikke vokste opp rundt som Remi, er et bevis på hvordan fotball kan bringe samfunn sammen gjennom en felles kjærlighet.
For Filip Tolf, et av de fremtredende medlemmene av Arsenal Göteborg, stikker forbindelsen fortsatt dypt, men i motsetning til Remi, vokste lidenskapen hans over Nordsjøen takket være fin-gelert farget rødt hår.
«Som svensk og opprinnelig fra Halmstad, må jeg si Fredrik Ljungberg (angående hvilken Arsenal-spiller som definerte tilknytningen til klubben). Jeg fortalte deg om hvordan jeg ble Arsenal-supporter ved å late som om jeg var en Arsenal-spiller da jeg gikk på skolen og studerte Arsenal i den tiden jeg var syk. Det var bare en del av sannheten. Den andre grunnen til at jeg begynte å støtte Arsenal var Fredrik Ljungberg. Ljungberg var over hele svenske aviser og nyheter, så hvordan kunne en gutt på 8 eller 9 år ikke støtte laget der det var en flott og superkul svensk spiller?»
Men Ljungberg var en del av en periode av Arsenals historie som utallige supportere vil nevne som glansårene. For mange som ble fans på midten av 1990-tallet, visste de ingenting annet enn glitrende og Premier League-definerende fotball som var påvirket av en av de største managerne i ligahistorien som kommanderte noen av de smarteste talentene til å ta på seg et par støvler.
Disse tidene varte ikke evig i de siste stadiene av Arsène Wengers regjeringstid, men for Filip og andre støttespillere i Göteborg-samfunnet ble det lettere å takle «nedgangsårene» gjennom andre veier, inkludert podcasting.
«Jeg kan bare snakke for meg selv og mine nærmeste Arsenal-venner, men vi klarte det kan du si! Og nå kommer jeg tilbake til det jeg snakket om tidligere; samværet og ‘Arsenal-nørdet’. Vi vet alle at vi er i dette hele veien, og det er ingen «å komme ut av Arsenal» for noen av oss.
«Så vi hadde hverandre å snakke med og orientere med … litt terapeutisk kan du si! Og når jeg snakker for meg selv, så vet jeg at Arsenal Göteborg Podcast var terapeutisk for meg. Det er veldig nyttig å snakke med likesinnede som går gjennom det samme, i livet generelt vil jeg også si det!»
Kanskje ikke overraskende, var Remi enig.
«Jeg kan ikke snakke for supportere i Sverige, siden jeg fortsatt er ganske ny i Arsenal Gøteborg, men for meg støtter du klubben din i tykt og tynt. Klart du klager underveis og kommer i heftige krangel med andre støttespillere, men det hele er fra et sted med frustrasjon når det virker så åpenbart hva den rette veien videre er. Så jeg tror jeg taklet på samme måte som vi alle sannsynligvis gliste og bar det til ting ble bedre.»
Det er morsomt for meg, virkelig. Vi tre kommer fra veldig forskjellige samfunnslag, forskjellige steder, gjennom forskjellige oppvekster, omgivelser og livserfaringer, men kameratskapet som kan finnes gjennom noe så enkelt som å sparke en fotball – eller kjærligheten til å se den veldig enkle handlingen – kan få deg til å føle deg en og samme.
For både Remi og Filip kan supporteropplevelsen deres kanskje oppsummeres på en enda enklere måte … deres Arsenal XI gjennom tidene.
Remi: Seaman – Lauren, Campbell, Adams, Cole – Pires, Silva, Vieira, Sanchez – Wright, Bergkamp
Filip: Szczesny – Bellerin, Campbell, Toure, Monreal – Ljungberg, Vieira, Rosicky, Pires – Henry, Bergkamp
Når jeg reflekterer over dagen min på Cheers Pub, møter Remi – så vel som andre Arsenal-supportere som krøp sammen ved bordene rundt en enestående TV på baksiden av et sjarmerende lite sted på Viktoriagatan – og snakker med Filip, blir jeg lett minnet på hvorfor vi elsker denne klubben … dette vakre spillet.
Tiden min i Gøteborg har vært en opplevelse som var sårt tiltrengt for meg personlig, og kanskje er det passende at jeg underveis møtte enestående mennesker som hjalp meg å fortsette å koble til noe som for meg, de to og millioner av oss som er Arsenal til vi dør, vil kanskje ha mening langt utover vår evne til å fatte.
Til Remi, Filip og resten av Arsenal Göteborg; tack så mycket og det var veldig hyggelig att träffa dig.
For å følge Remi, klikk her. For å følge Filip, klikk her. For mer om Cheers Pub, følg denne linken.
For å følge Arsenal Göteborg, gå hit.
For mer fra Filip og AG-podcasten, fange dem her.
