80 % av registrerte norske fotballagenter strøk på FIFA sin nye eksamen, bransjen er i villrede og i flere land går store agentselskaper til retten for å få FIFA til å snu. Er det bransjen eller FIFA som det er noe galt med?

I denne kommentaren tar Eirik A. Heggelund for seg sentrale elementer i agenter sin virksomhet, med hovedfokus på norske agenter.

Det har siden 2015 vært uhyrlig enkelt å bli fotballagent i Norge, frem til nå nylig, da FIFA så at det var helt nødvendig å stramme inn, slik at en ukontrollert bransje ikke fikk vokse inn i himmelen på egne premisser.

Det eneste en behøvde å gjøre for å bli agent, var å undertegne en erklæring, betale et årlig gebyr og frivillig tegne en forsikring mange agenter ikke engang vet eksisterte. I egenerklæringen bekreftet en at man skal følge reglene til FIFA og respektere en rekke statutter, men det var aldri nødvendig å vise at en faktisk hadde forstått eller lært innholdet i de normene en skulle praktisere.

Det hele ble en rekke lovord en kunne proklamere, men som en i praksis overhodet ikke overholdt.

Tidligere agenter har uttalt at det er enormt mye løgn i hele bransjen, og det kan undertegnede skrive under på. Det er som kjent ikke bare agentene som lyver, det er hele systemet – fra toppspillere til foreldre, klubber, sportsdirektører og til syvende og sist agentene selv.

En skal ikke si at alle gjør det, men det er en alvorlig ukultur i fotballens verden. Når til og med en av verdens beste spillere lyver om egen oppvekst, utvikling og prestasjoner i en dokumentar, er det kanskje ikke så lett å forvente noe mer av de langt under i næringskjeden?

Jaget etter penger

Til syvende og sist er det uhorvelig mange mennesker involvert i toppfotballen for å tjene penger. Før var det langt mer idealisme i alle ledd, mens det nå står dollartegn i øynene på en rekke aktører – og dette er en utvikling som forverrer seg hver eneste dag.

Derfor synes jeg det er utmerket at FIFA tar grep mot agenter med manglende utdanning. Det er få yrker der en bare kan spasere inn til enkle penger, uten at en studerer og består flere eksamener. At FIFA nå har en eksamen som gjør det nødvendig å legge ned veldig mange arbeidstimer for å bestå, er utelukkende positivt.

At man nå behøver en ekstra lisens for å jobbe med spillere under 18 år, må man bare applaudere.

Å fare med usannheter

I sosiale medier, på egne nettsider og på LinkedIn hauser selskapene seg selv opp i skyene. En sofaekspert blir til en ekspert på speiding, en agent i et enkeltmannsforetak er plutselig daglig leder i sitt eget selskap – og en HR-ekspert er i utgangspunktet bare en praktikant.

På nettet kan man imidlertid lage illusjoner som fremstiller en selv som mye mer kompetent enn det en egentlig er, uten at noen kan hverken bekrefte eller avkrefte noe som helst.

Pene klær, vakre ord og særlig presentasjoner på engelsk skaper falske forventninger og drømmer hos spillere, som jo i bunn og grunn også drømmer om det samme: penger, berømmelse og en lett vei til det en tror er himmelriket.

Til slutt tror hele industrien på usannheter en selv har vært med på å konstruere. Å sitte på den riktige siden av bordet er essensielt for å tjene nok penger, å bruke andre for å få informasjon eller lett vei til å tegne kontrakt er dagligdags kost.

Til syvende og sist er det veldig mye en kan sette fingeren på i fotballen, og det er vanskelig ikke å bli desillusjonert av det hele.

Likevel finnes det fortsatt en rekke gode mennesker som ønsker å forandre idretten, men som kjemper mot pengekrefter med enorm tyngde.

FIFA er i ferd med å hjelpe disse idealister til å ta tilbake fotballen i sin rene form, ett skritt om gangen. Å tro at alt blir rosenrødt er naivt, men å tro på en bedre fotball er helt nødvendig om en ønsker at idretten skal bestå. Det fortjener alle som drømmer om å få en fot innenfor, alle de som jobber tusenvis av timer dugnad, alle de som elsker fotball.