Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Fotballmagasinet 4-3-3 sommeren 2016.
Et svekket italiensk landslag med påtroppende Chelsea-manager Antonio Conte på trenerbenken reiser til Frankrike som en av mesterskapets outsidere. Forventningene til støvellandet er lave, og det er usikkert hva man kan vente seg av forrige EMs tapende finalist.
Tekst: Eirik A. Heggelund
– Italienerne taper fotballkamper som om det var kriger, og de taper kriger som om det var fotballkamper, mente Winston Churchill. Når Italia går ut på banen, er som regel hele følelsesregisteret i aksjon – fra den intense syngingen av landets nasjonalhymne til siste touch på ballen.
Noen ganger tar følelsene overhånd, slik det gjorde for Mario Balotelli i pausen mot Uruguay i den avgjørende gruppespillkampen i VM i Brasil for to år siden. Landslagstrener Cesare Prandelli kom med noen formanende ord til unggutten etter tøft spill i første omgang, noe Balotelli ikke satte pris på. Hverken Buffon eller Pirlo klarte å roe ned SuperMario, og Prandelli så seg nødt til å sette ned foten: Balotelli ut, Antonio Cassano inn som enslig spiss i 2. omgang. Italia skapte ingenting etter hvilen, Marchisio så det røde kortet etter en kontroversiell situasjon og Diego Godíns hodestøt like før slutt sendte Uruguay videre og Italia hjem.
I EM i Polen og Ukraina i 2012 gikk det imidlertid langt bedre for «gli Azzurri» (de asurblå). I kvartfinalen beseiret man England etter straffer – der en av straffescoringene var Andrea Pirlos famøse Panenka bak Joe Hart. Det var imidlertid semifinalen mot Tyskland som satte sine dypeste spor. Mario Balotelli spilte med en energi av en annen verden, og hans andre scoring for anledningen var en suser utagbart opp i hjørnet bak Manuel Neuer. Mesut Özil reduserte fra straffemerket noen få minutter før slutt, men Italia kvalifiserte seg for sin tredje EM-finale. I finalen mot regjerende Europamester Spania fikk en det langt tøffere: med sifrene 0-4 ble italienerne slått betydelig – i en kamp der spanjolene var langt bedre i alle spillets faser.
Kontrasten til fadesen i VM i Sør-Afrika i 2010 kunne ikke vært større. Den regjerende verdensmesteren kom til mesterskapet med høy selvtillit, men med kun uavgjort mot både Paraguay og New Zealand ble 3-2 tapet mot Slovakia i Johannesburg nådestøtet som sendte italienerne hjem som tabelljumbo i gruppe gruppe F. Antonio Di Natale, Daniele De Rossi, Vincenzo Iaquinta og Fabio Quagliarella var de eneste som fant veien til mål i det som var et karakterløst og desorientert Azzurri-lag.
I Østerrike og Sveits i 2008 ble Spania for sterke for Roberto Donadonis Italia etter straffer i kvartfinalen, men det alle italienere ser tilbake på med glede – er definitivt suksessen i VM i Tyskland ti år tilbake. Troppen til VM bestod av en rekke toppspillere som hadde vært med på å vinne mye som klubbspillere – både nasjonalt og internasjonalt. Hele seks angrepsspillere tegnet seg på scoringslisten for de asurblå i mesterskapet: Vicenzo Iaquinta, Alberto Gilardino, Filippo Inzaghi, Francesco Totti, Luca Toni og Alessandro Del Piero. Bakover på banen hadde man også høy kvalitet i Gianluigi Buffon i mål, Fabio Cannavaro, Marco Materazzi, Gianluca Zambrotta og Fabio Grosso i forsvarsleddet. Daværende Milan-spillere Gennaro Gattuso og Andrea Pirlo fungerte som en vegg foran stopperne, med kreative Camoranesi ut til høyre og hardtarbeidende Perrotta ut mot venstre. Italia hadde både et meget godt kollektiv og individualister som kunne gjøre ting på egenhånd. Klubblagene var også i en helt annen situasjon, med Milan og Juventus blant de beste i Europa. Landet og særlig Juventus ble rystet av kampfiksingskandalen Calciopoli i forkant av mesterskapet – og kanskje var det nettopp det som skulle til for å få spillerne enda mer lystne til å vise seg frem fra sin beste side. Italia var ikke favoritt til å løfte VM-troféet, men deres fjerde VM-triumf etter seier over Frankrike etter straffer i finalen var med det enda mer kjærkommen.
Dessverre ser det ikke spesielt lyst ut for Italia inn mot sommerens EM. Det som skulle vært landets sterkeste kort utenfor banen, trener Antonio Conte, har i stedet blitt et stort usikkerhetsmoment. At treneren fra Lecce forlater Azzurri til fordel for Chelsea og Premier League etter mesterskapet, har vært klart et par måneder. En skal ikke sette et for stort spørsmålstegn rundt profesjonaliteten til Conte, men det sender et negativt signal til spillergruppen at lederen allerede har forlatt skuten før slaget for alvor er i gang. Antonio Conte var veldig engasjert i begynnelsen av sin tid for Italia, men utfordringer internt skal ha vært med på å påvirke valget hans om å returnere til klubbfotballen. Noen stemmer mener også at den tidligere Juventus-trenerens eksentriske spillestil og harde treninger passer mindre for landslag – og kanskje savner Conte den daglige kontakten med spillerne han vil ha til å spille sin type fotball.
I slutten av mars fikk Azzurri en ordentlig lærepenge av Joachim Löws Tyskland på Allianz Arena da lagene møttes til treningskamp. Italia hadde ikke tapt mot Tyskland på 20 år, men revansjelystne tyskere ga seg ikke før de beseiret Italia hele 4-1. Contes menn skapte omtrent ingenting, hang ikke med i det hele tatt når Tyskland satte opp tempoet og spilte overhodet ikke som et kollektiv. Det manglet tydelig struktur i laget, og det store nederlaget kom som en stor overraskelse bare fire dager etter en meget positiv 1-1 kamp mot regjerende Europamester Spania i Udine.
Det største ankepunktet til Italia denne sommeren blir manglende kvalitet i deres offensive rekker og sentralt på midten. Tapet av Claudio Marchisio og Marco Verratti kan bli avgjørende for italienernes spill. Thiago Motta har hatt en god sesong for Paris St. Germain, men med Motta og Montolivo sentralt vil laget mangle uhorvelig med tempo og dynamikk for å kunne hamle opp med de antatt beste lagene. Heller ikke på topp er det mye å skimte med – Graziano Pellè og Eder med Sebastian Giovinco og en Simone Zaza i dårlig kampform i bakhånd. Eder åpnet sesongen med 12 mål på 19 kamper for Sampdoria, men etter overgangen til Inter har brasiliansk-fødte Eder kun funnet veien til nettmaskene ved én anledning. Mange har ønsket å se Lorenzo Insigne i Italia-drakten, men napolitaneren har tidligere gjort seg upopulær hos Conte etter å ha forlatt en landslagssamling skadet og tre dager senere vært i elleveren for Napoli i Serie A. Bakover på banen har man sin styrke i evigpresterende Gianluigi Buffon, med Juventus-kollega Leonardo Bonucci som stopperbauta foran i treeren. Azzurri er helt avhengig av å være komptakt bakover og kjøre hurtige kontringer, skal man ha muligheter mot antatt sterkere lag.
Sportsjournalist Emiliano Bernardini i Romas tredje største avis, Il Messaggero, er ikke spesielt optimistisk når det kommer til sitt eget lands sjanser i Frankrike:
– Det blir et særdeles vanskelig mesterskap for «Gli Azzurri». Italia kommer til Frankrike med mange viktige fravær, og spesielt det faktum at Antonio Conte snart sier farvel vil være et stort ankepunkt, mener Bernardini.
– Problemet er at Conte ikke har fått jobbe på den måten han ønsker. Han har ønsket å gjøre flere forandringer enn det forbundet har tillatt. For en stund siden uttalte han at følte seg begrenset som om han var satt i en garasje. At man mangler både Verratti og Marchisio, kommer til å bli et enormt problem for Italia. Jeg tror derfor Italia kommer til å takke for seg i åttendelsfinalen, avsluttet Bernardini med.
Spesielt gruppemotstander Belgia er et stjernespekket lag Italia bør passe seg for. Også Sverige kan bli en vrien motstander å hamle opp med, men det blir nok en åpen og tett kamp i Toulouse 17. juni. Et hardtkjempende Irland skal en aldri undervurdere, men laget til Martin O’Neill og Roy Keane er et lag Italia definitivt ikke har råd til å tape mot. Det forventes at Antonio Conte går tilbake til sin vante og sikre 3-5-2-formasjon i mesterskapet – til fordel for en 4-4-2-formasjon han tidligere har eksperimentert med. Det gjenstår å se om Italia overgår de lave forventningene, eller om laget presterer over evne og går langt i sommerens franske fotballeventyr.
Bilde: Di Football.ua, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=20107281