Artikkelen ble opprinnelig publisert i Fotballmagasinet 4-3-3 høsten 2016.

Landslagskapteinen har hatt fem innholdsrike år i tysk Bundesliga, og trønderen har rukket å bli en av Hertha Berlins viktigste bidragsytere på banen. Han skulle gjerne ha deltatt i sommerens EM-sluttspill i Frankrike, men gleder seg til å møte regjerende verdensmester Tyskland i VM-kvaliken, med håp om en ny folkefest på nasjonalarenaen.

Av: Eirik A. Heggelund

Stive ben etter 60 minutter, bengalske lys inn på banen, en brassescoring av de sjeldne signert Vedan Ibisevic og en godt fornøyd trener Dárdai. Det meste stemte for Hertha Berlin i sesongens første obligatoriske kamp. Veien til Europa er i gang, og danske Brøndby var de første som fikk kjenne på at Hertha har ambisjoner om å spille i et europeisk gruppespill til høsten.
Det samme gjelder definitivt Herthas hardtarbeidende og entusiastiske midtbanespiller, Per Ciljan Skjelbred. Selv om kreftene nesten tok slutt etter bare timen spilt, var det en fornøyd Per Ciljan som møtte 4-3-3 etter oppgjøret:
– For oss alle var det den første hele kampen vi har spilt etter ferien, og flere av de som var med i EM eller Copa Amerika har bare trent en knapp uke. Da er det naturlig at en blir sliten, men jeg synes likevel at vi hadde noen kontringsforsøk som kunne ledet til mål. 1-0 er et greit utgangspunkt før returen, men vi skulle så gjerne hatt enda et mål. Det blir tøft i København, men vi har utrolig lyst til å komme inn i Europa League og være med i en viktig europeisk klubbturnering, mente Per Ciljan.

Dagen derpå møter vi en opplagt og smilende Per Ciljan Skjelbred etter en lett økt på treningsanlegget til Hertha, et steinkast fra erverdige Olympiastadion. En rolig løpetur i sommervarmen med påfølgende behandling var herthanernes restitusjonsøkt for dagen. Skjelbred forteller åpent om profftilværelsen i Tyskland, oppveksten i Rosenborg, forholdet til trenerlegenden Nils Arne Eggen, playoffkampene mot Ungarn og kommer med sine tanker om fremtiden til det norske landslaget.

Opp- og nedturer i Tyskland
I fjor sommer kunne nok neppe noen forestilt seg at Hertha Berlin skulle ut i Europa bare et drøyt år etter at klubben berget seg i 1. Bundesliga på bedre målforskjell enn Hamburg, som måtte ut i nedrykksplayoff. Kun 35 poeng på 34 kamper gjorde sitt til at Hertha slet voldsomt i bunnen av Tysklands øverste divisjon og Freiburg på direkte nedrykk var bare poenget bak. Skjelbred fikk 26 kamper for hovedstadslaget i sin andre sesong for klubben, men det var et tøft år der en så nedover på tabellen for å beholde plassen.
2015/2016-sesongen var imidlertid en meget god sesong for Hertha Berlin. Etter syv år utenfor Europa, var det endelig Herthas tur til å representere Tyskland i Europas nest gjeveste selskap. Hertha endte på 7. plass i Bundesligaen med 50 poeng. Det var likevel høsten en husker aller best, og med 32 poeng i midten av desember lå klubben på en særdeles overraskende 3. plass bak mektige Bayern München og Borussia Dortmund.
– Forrige sesong løp vi de ekstra meterne for lagkameratene våre og jeg føler det dro oss et langt steg videre. Årsaken til suksessen var veldig sammensatt, men først og fremst ga vi alt sammen og vi tok hver eneste kamp på høyeste alvor. Pál Dárdaitrigget oss veldig bra gjennom hele sesongen og fikk ut det ytterste av hver enkel spiller. Han har en tydelig fotballfilosofi og ønsker alltid å spille sin type fotball. Det har overbevist hele gruppen, og vi følger gjerne hans instrukser.
– Alt i alt var det en fantastisk sesong selv om vi vi hadde litt stang ut etter nyttår. Vi visste at vi kunne hamle opp med hvem som helst, med unntak av Tysklands aller beste lag. Kreftene tok slutt, og vi løp ikke de nødvendige ekstra meterne for hverandre i tette oppgjør. De siste seks-syv kampene klarte vi ikke å vinne en eneste gang, men vi hadde likevel slått store lag som Bayer Leverkusen og Schalke, samt tatt poeng borte mot Wolfsburg. I en så jevn liga som Bundesligaen, må en yte sitt ytterste i hver eneste kamp om en skal gå seirende ut av det hele. Bare se på Mainz, som de siste årene har etablert seg på øvre halvdel av tabellen. Det er en forholdsvis anonym klubb som arbeider jevnt og trutt i det stille. Både Jürgen Klopp og Thomas Tuchel har trent klubben, og nåværende trener Martin Schmidt kjenner klubben ut og inn etter seks år i Mainz-systemet, forteller Skjelbred om sin tredje sesong i blått og hvitt.

Per-Ciljan forlot trygge Trondheim og startet sitt utenlandsopphold i Hamburger Sportsverein i august 2011. Det var en stor overgang for den sympatiske trønderen som gikk fra Rosenborg til en tidligere tysk storklubb i ubalanse:
– Den første tiden i Hamburg var tøff. Alt var nytt for meg: høyere nivå, større stadion, mer press og en helt annen tilværelse. Michael Oenning, som hentet meg til klubben, fikk sparken etter to uker, og hans erstatter, Thorsten Fink, sa det som det var: ‘Jeg kjenner ikke deg, jeg vet ikke hva du står for, så du må overbevise meg’. Dermed trente jeg enda hardere for å komme inn i varmen og var fast bestemt på at jeg skulle i det minste gi alt for min egen del. Det ble med noen få opptredener i ligaen den første sesongen. Høsten 2012 fikk jeg endelig bevist at jeg hadde det som skulle til. Jeg spilte halvparten av kampene, og vi vant borte mot både Dortmund og Schalke borte. Da jeg kom tilbake fra ferien før 2013/2014-sesongen, var jeg ikke lengre den del av klubbens fremtidsplaner. Hamburg ville leie meg ut – og i siste liten kom Hertha på banen. Jeg snakket med resten av familien og så flyttet vi til Berlin, uttaler Skjelbred til 4-3-3.

I Berlin opplevde Skjelbred mestring og tillit umiddelbart. Klubbkulturen i Hertha er en helt annen kulturen mer høyborgerlige Hamburg står for. En kan kanskje si at Skjelbred var ment for Hertha og Hertha ment for Per Ciljan. I den tyske hovedstaden kan hvem som helst følge med på spillernes treninger eller slå av en prat med forbipasserende spillere. Dardai har ingenting å skjule, ei heller klubben. Det er sjelden kost i en fotballverden der avstanden mellom spillerne og supporterne øker drastisk. 111 Bundesliga-kamper og 2 mål har Skjelbred rukket å få på sine fem år i Tyskland, og om de tre neste årene blir som de tre foregående – er mange flere kamper i vente.

Rosenborg-tiden
Per Ciljan kom til Rosenborg fra Tryg/Lade som 14-åring, og viste veldig tidlig at han hørte hjemme på toppnivå i Norge. Sammen med Alexander Tettey (som kom fra Bodø/Glimt) hospiterte ungguttene på treningene til seriegullgrossisten fra Trondheim, og midtbanespilleren fikk en unik treningshverdag i norsk målestokk.
– Bare det å få trene samme med spillere som Erik Hoftun, Ørjan Berg, Harald Martin Brattbakk og Roar Strand gir deg utrolig mye som unggutt. Selvsagt var det tøft å spille mot ordentlige menn, men jeg viste tidlig at jeg kunne hamle opp med gamlegutta.
Skjelbred debuterte for Rosenborg i Tippeligaen som 17-åring, men hadde det ikke vært for NFFs aldersregler, hadde nok trønderen spilt i Tippeligaen på et tidligere stadium. Høsten 2005 var Skjelbred Rosenborg-fansens kjæledegge, og Per-Mathias Høgmo ga ham tillit i verdens gjeveste klubbturnering:
– Fem timer før borteoppgjøret mot Olympiakos fikk jeg vite at jeg skulle starte kampen. Det kom som et sjokk, og jeg var overhodet ikke forberedt på det som ventet meg i heksegryten i Pireus. Likevel viste jeg meg frem fra min beste side, og det er nok en av de kampene jeg husker aller best. Champions League-eventyret var en guttedrøm som gikk i oppfyllelse, og jeg husker at jeg gledet meg til hver eneste kamp en uke i forveien. Det var helt surrealistisk å spille mot Real Madrid, og selv etter at jeg ble alvorlig skadet og brakk begge leggbenene, sa jeg til meg selv at jeg i det minste hadde spilt i Champions League. Det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, forteller Per Ciljan med glimt i øyet.
Returen i Rosenborg-trøya kom imidlertid litt for raskt etter den alvorlige skaden:
– Et slikt brudd tar lang tid å lege, og jeg var nok litt for utålmodig når det kom til å trene for fullt igjen. Da jeg kom tilbake på trening var ikke feelingen, touchen og steget på plass – jeg manglet rett og slett godfølelsen. I tillegg var det tøft mentalt. Når man gikk inn i en duell, holdt man litt igjen og situasjonen satt fast i hodet mitt. Det var to tøffe år med opptrening og nedturer. Rytmen kom så tilbake etter drøyt to år – og etter det gikk det bare fremover.

Om Rosenborgs trenerlegende Nils Arne Eggen, har Skjelbred kun de beste skussmål:
– Nils Arne har betydd utrolig mye for karrieren min. Da han kom tilbake igjen, satte han fyr på karrieren min etter en vanskelig tid med skader. Nils vet nøyaktig hvordan han jobbe med hver enkelt spiller, og stoppet treningene dersom det ble for mye knuffing. ‘Vi fortsetter i morgen’ var beskjeden, og selv om det kokte i oss var det nøyaktig det som måtte til for å holde oppe tenningen på hver eneste økt. I dag synes jeg det er litt lite rivalitet i Tippeligaen. Store klubber som Vålerenga, Brann og Lillestrøm er ikke der de burde vært – og da blir de klassiske oppgjørene skadelidende. Det er fortsatt en viss rivalitet mellom Rosenborg og Molde, men det er ikke som før da Roar Strand & co virkelig ville banke Molde (og motsatt). I dag kjenner vi hverandre kanskje for godt, en møtes på landslagssamlinger, har felles venner og bekjente. Her i Tyskland er supporterkulturen veldig sunn: en støtter laget sitt i tynt og tykt, men man er fremdeles vennlig mot motstandernes supportere. Det finnes selvsagt enkelte hooligans, men blant dem hersker det en ‘gentlemans agreement’, så de unngår å sloss på offentlige steder og kjemper kun seg i mellom.

Tapene mot Ungarn
Landslagskapteinen husker kampene mot Ungarn i november i fjor som om det skulle ha vært i går. Skuffelsen blant spillerne og støtteapparatet var enorm, og oppstyret og kritikken i etterkant satte sine spor. Hele nasjonen hadde så inderlig håpet på å få se Norge i sitt første mesterskap på 16 år, men et disiplinert og dyktig ungarsk lag med tysk trener overlistet våre menn både hjemme og borte.
– I forkant av første kamp mot Ungarn hadde jeg en god følelse. Alt lå til rette for en fin kveld på Ullevaal. Ungarn scoret tidlig, og jeg mener fortsatt at vi skulle hatt en straffe da Omar (Elabdellaoui) ble felt. I Budapest ble vi tatt på senga. Per-Mathias Høgmo fikk selvsagt mye tyn, men vi var veldig godt forberedt. Vi ble dessverre tatt for vårt eget spill, og vi som spilte kampen må ta ansvaret for det. Vi var rett og slett ikke på. Ungarn så vi i EM at de var et godt lag, men det var utrolig synd at vi ikke greide det. Det sitter hardt i også den dag i dag. Det kunne vært min siste mulighet til å spille i et mesterskap, forklarer Skjelbred til 4-3-3.

Fremtiden til det norske landslaget ser imidlertid meget lys ut, i følge landslagskapteinen:
– I grunn er det et nytt generasjonsskifte på gang. Mange 17- og 18-åringer kommer opp på A-landslaget, og vi ser at de er svært lovende og har meget gode ferdigheter. På landslaget er det imidlertid vanskelig å prøve seg frem fordi man har lite tid sammen. I Norge ønsker alle å se unge spillere med en gang – men det er nok en større skuffelse for spilleren selv enn for media om det ikke slipper til. I september venter Tyskland på Ullevaal – og det blir en vanskelig kamp for utenlandsproffene så tidlig i sesongen. I et slikt oppgjør kan alt skje. Klart, vi spiller mot et av verdens beste lag – og da mener jeg kollektivt, og det blir en morsom erfaring for oss alle. Vi fyller Ullevaal igjen, og jeg håper vi får til en kveld fansen sent kommer til å glemme.
– Sammen med Alexander Tettey har jeg opplevd mye. Vi vokste opp sammen i Rosenborg fra vi var 14 år, og konkurransen med han har gjort oss begge godt. Alex har slitt med skader i Norwich, men er nå i opptrening og jeg håper han får et godt år på andre nivå i England. Championship er en meget
tøff liga, så vi får se hvordan det går når han er tilbake i form.
– Det er også spennende å se hvordan Joshua King har fått ut potensialet sitt i Premier League. Han var mye skadet de siste sesongene, men i andre halvdel av forrige sesong var han tilbake i godt slag. Han har blomstret mye, og endelig stemmer alt for Joshua – noe som viser at han har både karakter og de nødvendige ferdighetene. Norge har mange gode spillere, og jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å være med i et mesterskap i fremtiden.

Mediahysteriet
Da Skjelbred var 15 år, prøvespilte han for den engelske storklubben Liverpool. Skjelbred var vant til å være hjemme i Trondheim med vennene sine, så det å komme til Merseyside for å teste seg med andre stortalenter, var en veldig fin lærdom. Han møtte bare flotte og hjelpsomme folk som tok seg god tid til å forklare øvelser, selv om den sterke scouserdialekten var vanskelig å forstå for norsk unggutt. Skjelbred tilbragte 2-3 flotte uker i Liverpool, og det gjorde han nok enda mer klar for profflivet.

Som 18-åring fikk Skjelbred sitt store gjennombrudd på midtbanen til Rosenborg. Stortalentet var på alles lepper, og særlig i Trondheim var det tidvis hysteriske tilstander rundt trøndernes nye yndling:
– Jeg bodde hjemme hos mamma og pappa, og derofr merket jeg det den gang ikke så mye. Jeg tror omgivelsene mine merket det mest på folk rundt meg, særlig min mor sa at folk som ikke kjente meg personlig forandret seg. Først etter benbruddet jeg påførte meg mot Olympiakos hjemme på Lerkendal, merket jeg at noe var annerledes: På krykker skulle jeg på Solsiden for å kjøpe en bolle, og jeg måtte sette meg ned på en benk. I andreetasjen av kjøpesentret samlet det seg mye folk som ivrig fulgte med. Jeg spurte kona om hva det var som skjedde og hun svarte at de stirret på meg. Det var likevel noe som var vanskelig for en ungggutt å omgås med. Lærerne på skolen gikk fra å komme med alvorsord til å komme med kake etter en kamp. Jeg har hatt mest positive opplevelser i etterkant, men dessverre også noen negative, avslutter Per-Ciljan med.

Skjelbred har tre år igjen i Hertha Berlin, og forhåpentligvis får vi se mye av våre to norske herthanere i årene som kommer. Lysten til å vinne er det ingenting i veien med, og en av landets beste midtbanespillere går inn i en ny og meget spennende Bundesliga-sesong med godt mot.