Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Fotballmagasinet 4-3-3 høsten 2015.

Da Sassuolo vant Serie B og rykket opp til Serie A for aller første gang i 2013, var det få som trodde at laget fra Emilia-Romagna skulle bli noe mer enn en døgnflue i Italias toppdivisjon. Kritikerne måtte raskt spise ordene sine, og i sin tredje strake Serie A-sesong styrer klubben videre med sin klare filosofi.

Av Eirik A. Heggelund

– Målet vårt er at unge spillere skal slå gjennom og lykkes på toppnivå, uttalte Giovanni Carnevali, daglig leder i Sassuolo, til Radio Uno tidligere i høst.
– Denne sesongen skal vi jobbe for å sikre plassen i Serie A, men vi går selvsagt for å hente hjem så mange poeng som mulig. Selv om vi er en liten klubb i italiensk målestokk, er vi nødt til å ha ambisjoner.

PROVINSKLUBBEN
Unione Sportiva Sassuolo Calcio ble grunnlagt 17. juli 1920 i den lille byen Sassuolo i provinsen Modena i regionen Emilia-Romagna. Byen har i dag drøye 40 000 innbyggere, og ligger midt i mellom Parma og Bologna. Fra midten av 1950-tallet firedoblet innbyggertallet seg på grunn av keramikkindustrien – som fortsatt i dag er den viktigste næringen i byen.

Frem til midten av 60-tallet deltok klubben utelukkende i regionale serier. Det måtte en fusjon til mellom byens to sportsinstitusjoner Sassuolo Sportiva og Sassuolo Football Club før klubben i 1968 debuterte på nasjonalt nivå i Serie D. Midt på 80-tallet rykket laget opp til Serie C2, før man i 1990 måtte ned i amatørligaen igjen, der laget ble værende til i 1998.
I 2006 startet marsjen mot Serie A med opprykket til Serie C1, to år senere førte nåværende Juventus-trener Massimiliano Allegri laget til Serie B. Fem sesonger tilbragte Sassuolo på nest høyeste nivå i Italia, før nåværende trener Eusebio Di Francesco bragte Sassuolo til Serie A etter å ha vunnet Serie B overlegent i 2012/2013-sesongen. Provinsklubbens nye tidsalder kunne med det begynne.

MAPEI STADIUM
En utfordring med å komme fra en liten by, er stadionanlegget. Fra 1972 til opprykket til Serie B i 2008 benyttet Sassuolo den lokale, svært så umoderne og nedslitte Stadio Comunale Enzo Ricci med sine 4 000 sitteplasser. Anlegget tilfredstilte ikke kravene for Serie B, så de fem neste sesongene måtte Sassuolo tilbringe på Stadio Alberto Braglia i Modena – stadionen nyopprykkede Carpi bruker i Serie A den dag i dag. Opprykket til Serie A fikk Sassuolo nok en gang på flyttefot, denne gangen til Mapei Stadium – Città del Tricolore i Reggio Emilia, en halvtimes kjøretur fra Sassuolo.

Stadionen ble kjøpt av industriselskapet Mapei i desember 2013 – et selskap klubbens eier Giorgio Squinzi også står bak. Squinzi kjøpte stadionanlegget for mellom 30 og 40 millioner kroner, noe som setter Sassuolo i en særstilling i italiensk fotball. Bare to andre klubber i Serie A, Juventus og Udinese, eier sine egne stadioner, noe som sier noe om at Italia henger langt etter konkurrerende land på stadionfronten. Å eie sin egen stadion gir en helt andre inntekter og muligheter til å forme sin egen identitet. I motsetning til andre klubber på samme størrelse, selger klubben billetter i mange forskjellige prissegmenter og har 32 VIP-bokser som gir langt høyere inntekter. I etterkant har man investert midler for å gjøre Mapei Stadium enda mer publikumsvennlig, forbedret gresskvaliteten og forsøkt å gjøre stadionen til en møteplass også utenom fotballkampene som spilles. Samtidig har man investert i videoovervåkningsutstyr foor å kunne minske offentlige utgifter til politi i forbindelse med kampene. Anlegget er også et av få italienske anlegg som tilfredsstiller UEFAs krav for spill i Europa. Det langsiktige målet til Mapei er at Città del Tricolore skal være et referansepunkt for alle andre stadionanlegg i regionen, en målsetning som absolutt ser ut til å gå i oppfyllelse.

Imidlertid er ikke alle like fornøyde med at Sassuolo er nødt til å spille sine hjemmekamper i Reggio Emilia. Før hjemmekampen mot Chievo i 2013/2014-sesongen protesterte klubbens supportere mot det de så på som en ufordelaktig ordning for dem selv. De mente at stadionavtalen var perfekt for klubbens eier, men at den ikke viste noen som helst respekt for supporterne. Sassuolos mest ivrige supportere følte seg aldri helt hjemme, og skulle ønske at de kunne kalle Mapei Stadium for «sitt hjem». Likevel kommer Sassuolopublikumet trofast tilbake for å støtte laget, og konfliktnivået man har mellom klubb og supportere i andre italienske byer, eksisterer ikke nevneverdig her. Man støtter klubbens farger, og ønsker seg spillere som gir alt for drakten. Resultatetene har ikke førsteprioritet, og i en liten klubb må alle dra i samme retning for å kunne lykkes over tid. Både klubben og supporterne har definitvt beina solid plantet på jorda.

Viktigheten av Mapei skal en absolutt ikke undervurdere. Selskapet har også lagets hovedsponsor på klubbens drakter, noe som gjør at eieren kan pumpe inn 22 millioner Euro inn i klubben per sesong. Når Juventus, en klubb med en langt sterkere merkevare, tjener 17 millioner Euro på sin hovedsponsoravtale med Jeep – er det ikke vanskelig å forstå at Mapeis avtale med Sassuolo er av den kunstig høye sorten. Selskapet investerer imidlertid ikke bare i toppidretten, også mindre viktige klubber i Emilia-området får nyte godt av Mapei-gruppens overflod.

UNGT OG ITALIENSK
En av klubbens klare målsetninger er at Sassuolo skal være en klubb for unge spillere, aller helst italienske unggutter dersom det lar seg gjøre. Eier Squinzi er klar på at i en global verden kan man hente omtrent hvem som helst til å spille for seg, men for den emilianske klubben fra Modena-området er det essensielt at man får omgivelsene til å identifisere seg med spillerne på og utenfor banen. Det sier seg da selv at i en liten by må man ha helter som trekker så mange som mulig til stadion søndag klokken 15:00.

Hele 23 av Sassuolos 26 A-lagsspillere er italienere, sytten av dem er under 30 år – noe som er et brukbart utgangspunkt i Italia. Bare Domenico Berardi har vært innom klubbens ungdomsavdeling, men man har vært god til å hente etablerte Serie A-spillere fra andre klubber for en relativt lav overgangssum. Når klubben først henter utenlandske spillere, er det spillere med kvalitet man ser etter. Den meget lovende 23 år gamle kroatiske landslagsbacken Sime Vrsaljko ble sommeren 2014 hentet fra Genoa, mens i sommer kjøpte man den fysisk sterke ghanesiske midtbanespilleren Alfred Duncan fra Sampdoria og den franske angriperen Grégoire Defrel fra Cesena. På sikt er klubbens mål å få opp flere egenutviklede unggutter, og ungdomslagene ligger stort sett alle på øvre del av tabellen i sine respektive divisjoner.

Klubben som gjør det stikk motsatte av Sassuolo i italiensk fotball, er Udinese. Friulis stolthet bruker 20 millioner Euro i året på speiderarbeid over hele verden, og har som filosofi at man skal hente stortalenter veldig tidlig, låne dem ut, for så å hente dem tilbake når de har modnet og senere selge talentene for gode penger. Eksemplene på verdifulle spillersalg i nyere tid er mange: Alexis Sanchez til Barcelona, Andrea Dossena til Liverpool, Gökhan Inler til Napoli, Juan Cuadrado til Fiorentina, Samir Handanovic til Inter, Antonio Candreva og Dusan Basta til Lazio, Simone Pepe, Roberto Pereyra, Mauricio Isla og Kwadwo Asamoah til Juventus.

FRELSEREN FRA PESCARA
Mannen som har i oppdrag å få ut det beste av Sassuolo, er Eusebio Luca Di Francesco (46). Som 18-åring debuterte han på midtbanen for Empoli i Serie A, og senere var han også en del av Roma-laget som vant Serie A i 2000/2001-sesongen. I 2005 avsluttet Di Francesco karrieren i Perugia, før han i 2008 trenerkarrieren i Lanciano. Det tok bare et halvt år før han fikk sparken og ble erstattet av Dino Pagliari. Året etter ble han trener i hjembyen Pescara, men det tok nok en gang bare ett år før Eusebio skiftet beite – denne gangen til Lecce og Serie A. Ni tap på 2011/2012-sesongens tretten første kamper var nok for at Serse Cosmi fikk jobben hans. Sommeren 2012 fant Di Francesco veien til Sassuolo og Emilia-Romagna. Det ble umiddelbart en god match, og med overlegne 85 poeng kunne man takke italieneren for opprykket til Italias fineste selskap.

Før debuten i Serie A hentet Sassuolo en rekke forsterkninger: Francesco Acerbi fra Genoa, Reto Ziegler (lån) og Luca Marrone (deleierskap) fra Juventus, Ezequiel Schelotto på lån fra Inter og Simone Zaza fra Ascoli (deleid med Juventus) var noen av nyervervelsene. Sassuolo fikk imidlertid en verst tenkelig start på tilværelsen i Serie A: fire strake tap slo luften ut av opprykksrusen, og særlig 0-7 hjemme mot Inter foran et fullsatt stadion var en tøff leksjon. Man klarte likevel å snu tapet til noe positivt, og seks poeng på de fem påfølgende kampene ga et lite håp om å kunne overleve.
Sassuolo fortsatte imidlertid å variere voldsomt, og 28. januar 2014 var Di Francesco tilsynelatende ferdig i klubben etter 3-1 tapet borte mot Livorno. Alberto Malesani tok over Sassuolobenken, men fem strake tap gjorde at Di Francesco ble ansatt på nytt og muligheten til å redde klubben fra nedrykk ble satt på hans skuldre. Med januarsigneringene Paolo Cannavaro, Davide Biondini, Matteo Brighi, Sergio Floccari og Nicola Sansone ble det etter hvert mer futt i laget: 17 poeng på de påfølgende 11 kampene gjorde at Sassuolo reddet plassen i sesongens nest siste runde. Høydepunktet ble definitivt 4-3 seieren i Firenze mot Fiorentina da Berardi scoret hattrick for Neroverdi. Redningsoperasjonen var med det fullendt, og nå var det ingen tvil om at Di Francesco skulle fortsette i klubben.

I lagets andre Serie A-sesong stilte Sassuolo med tilnærmet det samme laget som i debutsesongen. Unggutten Saphir Taïder fra Algerie ble hentet på lån fra Inter, Federico Peluso kom fra Juventus, men kjernen i laget med Zaza, Berardi, Sansone, Missiroli og Magnanelli bestod. Åpningskampen mot Cagliari endte uavgjort, men blir husket for Simone Zazas vakre scoring på hel volley. Det skulle imidlertid ikke bli en enkel åpning for Neroverdi. I andre runde måtte man enda en gang gi tapt for Inter med 0-7 i sekken, denne gangen på mektige Stadio Giuseppe Meazza i Milano. De neste fem kampene ga bare tre poeng – og spøkelset fra forrige sesong lå og lurte i bakgrunnen. 3-1 seirene borte mot Parma og hjemme mot Empoli ga imidlertid ny tro på egne prestasjoner, og syv strake kamper uten tap gjorde at laget i midten av desember lå på trygg grunn.
På nyåret ble Milan slått på både på San Siro og hjemme på Mapei, Inter sendt hjem i skam og hele 29 poeng gikk i Sassuolos favør. Provinsklubben endte på en bunnsolid 12. plass, mye takket være en meget god form i andre halvdel og seirene i sesongens fire siste kamper. 11 seriemål av Simone Zaza var nok til at italieneren ble Sassuolos første landslagsspiller. 21 mål på 69 kamper for Sassuolo ledet til at selveste Juventus hentet unggutten til Torino for hele 18 millioner Euro. Klubbens prestasjoner lar høre fra seg i Italia, og i årets sesong kan ingen lag ta lett på å møte Eusebio Di Francescos hardtarbeidende menn.

PROFILENE
Sassuolos aller største profil er utvilsomt angriperen Domenico Berardi (21). Etter oppveksten Cosenza i Reggio Calabria meldte Berardi overgang til Sassuolo som 16-åring. Allerede to år senere fikk unggutten debuten på A-laget i Serie B, og var sterkt medvirkende til opprykket til Serie A med sine 11 mål. Berardi tok også Serie A med storm, og leverte hhv. 16 og 15 mål i sine to siste sesonger. Milan-fansen glemmer nok ikke med det første hvordan Berardi senket Rossoneri på egenhånd med fire scoringer i 4-3 bataljen 12. januar i 2014. Berardi er fast inventar på Italias U21-landslag, men ble kalt opp på A-landslaget av Antonio Conte til kampene mot Aserbadsjan og Norge tidligere høst. Den målfarlige teknikeren måtte imidlertid etter hvert melde frafall på grunn av en skade, men Berardi er definitivt fremtidens mann for Azzurri. Milan-legenden Arrigo Sacchi beskriver Berardi som et enormt talent, en moderne fotballspiller som både spiller med og for laget overalt på banen til enhver tid. Livligheten, intuisjonen, temperamentet, fysikken og en utsøkt teknikk er hans fremste styrker.

Kapteinen på midten, Francesco Magnanelli, er inne i sin 11. sesong for klubben, og har vært med på hele reisen fra Serie C2 til Serie A. Med over 300 kamper og 7 mål for Neroverdi, er 30-åringen nærmest som en institusjon i Sassuologarderoben. Fra sin dype midtbaneposisjon styrer Magnanelli laget med stødig hånd, trykker til i duellene og en sjelden gang, som mot Atalanta hjemme i september, viser han frem sine kraftfulle skudd med høyrefoten. Kapteinen har kontrakt med klubben frem til sommeren 2017.

Angriperen Nicola Sansone (24) ble født i Tyskland med foreldre fra Sør-Italia og fostret opp i ungdomssystemet til Bayern München. Det var derimot ikke vanskelig for Nicola å velge mellom Tyskland og Italia: hjertet banket italiensk. Som 20-åring returnerte han til Italia for spill i Serie B for Crotone, før han i 2012 debuterte for Parma i Serie A. Halvannen sesong og åtte scoringer senere ble Sansone Sassuolo-spiller. Fra sin kantposisjon har han bidratt med tolv scoringer i Serie A og en rekke målgivende pasninger. Hurtigheten og dribbleferdighetene er hans to fremste våpen, og Inter, Tottenham og Bayer Leverkusen har alle hatt øynene i retning Sansone. Etter en rekke landskamper for aldersbestemte landslag, fikk Sansone landslagsdebuten i treningskampen mot Portugal i august i år.

Midtstopper Paolo Cannavaro (34), bror av mer kjente tidligere landslagskaptein Fabio Cannavaro, er en viktig personlighet i Sassuolo. Med sin erfaring tilfører han vitalitet og kynisme i det defensive, selv om skader setter ham tidvis på sidelinjen. Paolo er født og oppvokst i Napoli, men debuterte i Serie A for Parma i 1999, men ble to år senere lånt ut til Verona for å etablere seg på høyeste nivå. Fire ytterligere sesonger i Parma førte til retur til hjembyen Napoli der han spilte en viktig rolle i syv sesonger. Vekslende prestasjoner gjorde at Rafa Benítez satte Cannavaro svært sjeldent ut av spill i 2013/2014-sesongen, noe som førte forsvareren til Sassuolo. Med nesten 500 seniorkamper og et Coppa Italia-trofé i bagasjen, er han en trygg og rutinert spiller å ha med seg i tøffe oppgjør.

Francesco Acerbi (27) er kjent for å være en kompromissløs midtstopper, men har fått aller mest oppmerksomhet for sin sykdomshistorie. I mai i 2014 kom Acerbi ut med bok om dobbeltseieren mot testikkelkreft. Tumoren ble oppdaget under de medisinske testene da italieneren signerte for Sassuolo i 2013. Midtstopperen ble operert umiddelbart, og alt var tilsynelatende i orden etter den siste cellegiftkuren. Acerbi kom tilbake til treningshverdagen, men bare seks måneder etter at han fikk påvist kreft for første gang, kom kreften tilbake igjen. Fotballspilleren var langt nede og hadde sine meget dystre øyeblikk, men valgte å kjempe seg tilbake til normaliteten. Han håper han kan være et eksempel for andre som lider av sykdom, og har så definitivt bevist at man kan komme tilbake til sitt gamle jeg igjen etter alvorlig sykdom.

TRIUMFEN MOT OVERMAKTEN
Sassuolos siste bragd kom nå nylig i slutten av oktober: den italienske seriemesteren Juventus måtte reise hjem til Torino uten poeng fra Mapei Stadium. Laget kjempet med nebb og klør for å klare sensasjonen, og Nicola Sansones vidunderlige frisparkmål ble kronen på verket for ekstatiske hjemmesupportere – et mål man normalt sett ville fått servert av en maestro som Andrea Pirlo. Giorgio Chiellini pådro seg sitt andre gule kort før pause og måtte tidlig i dusjen, og til tross for et stormløp av desperate Juventus-spillere, tok Sassuolo sin aller første seier mot laget med flest italienske seriemestertitler.

I løpet av tre sesonger har Sassuolo overlistet gamle storheter som Milan, Inter, Fiorentina, Napoli, Lazio og nå Juventus. Det er ikke så verst for en provinsklubb som for bare noen få år siden var en tilnærmet helt ubetydelig fotballmakt. Det sortgrønne overraskelseslaget jakter videre på flere skalper i Serie A.

Bilde: By Roberto Vicario – Roberto Vicario, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=35971447