Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fotballmagasinet 4-3-3 høsten 2016.
Fire fotballfantaster fra nordvestlandet har hvert år siden 2007 tatt turen til Italia for å følge fotballen de elsker aller høyest. Det har gitt uforglemmelige øyeblikk, nye bekjentskaper og et innsyn i en fotballkultur de fleste i Norge ikke er bekjent. Vi møtte vennegjengen på en trattoria i Bologna for å snakke om deres mangfoldige opplevelser.
Av: Eirik A. Heggelund
Nordmenn som jevnlig reiser til Italia for å følge italiensk fotball, er definitivt ikke hverdagskost. De få som følger fotballen i støvellandet er for det meste sporadisk interessert, først og fremst sentrert rundt storklubbene Juventus, Roma, Inter og Milan. Likevel er det noen få sjeler som har hjertet sitt godt plantet i Italia – og det med god grunn.
Til tross for at en har vært plaget av synkende tilskuertall, korrupsjonsskandaler, tribunevold og regresjon, har italiensk fotball en levende tribunekultur en må oppleve. Rivaloppgjør, en rik historie, tribunekunst og supportere med hjertet langt utpå drakten er noe en møter i hver eneste småby i il Bel Paese. Mannen i gaten er meget godt informert, og den historiske tilnærmingen til spillet er langt større enn i mange andre land. Fotballbyer som Torino, Roma, Genova og Milano kan by på heftige oppgjør med dramatikk både på og utenfor banen.
Fotballturer til Italia
Mange spør seg sikkert: hvordan blir en nordmann lidenskaplig interessert i italiensk fotball? Sindre Myhre, Geir Kongsvik, Ronnie Haug og Arnfinn Osmundsvåg har hvert eneste år siden 2007 vært nedover for å dyrke lidenskapen sin:
– Da jeg vokste opp på 80-tallet var det VM i Mexico i ‘86 og EM i ‘88 som var med på å forme fotballinteressen min. Hver søndagskveld måtte en krangle seg til å få sitte oppe og se på Sportsrevyen der en ble servert et frisparkmål fra Maradona eller noe spektakulært av Van Basten, Gullit, Careca, Elkjær, Platini, Schifo, Boniek, Zico eller fra de andre profilene fra mesterskapene som primært befant seg i Serie A. Deretter kom Italia-VM i 1990 der «Gli Azzurri» med blant annet Roberto Baggio gjorde det veldig bra. De italienske klubblagene og spesielt Milan var jo fantastiske på slutten av 80-tallet og særlig i første halvdel av 90-tallet. På samme tid begynte TV3 å sende kamper fra Serie A hver helg. Summen av alt dette har nok vært fundamentet for kjærligheten min til Italia og Serie A. Jeg tror jeg har vært i minst 1 million sosiale sammenhenger der jeg har vært nødt til å forsvare vår interesse og lidenskap for italiensk fotball, mener Sindre Myhre.
For Geir Kongsvik begynte det hele med Roberto Baggio i 1988 da italieneren debuterte på landslaget. Onkelen hans var den første i bygda som fikk parabol, og han hadde da Rai Uno som på den tiden viste kamper fra Serie A. Hver søndag dro han til onkelen sin for å se kamper og oppsummeringer fra hovedrunden.
I 2007 startet tradisjonen med å reise til Italia for å se italiensk fotball ringside. Turene er årets høydepunkt, og de fire vennene gleder seg lenge i forveien. Når de reiser har de et todelt mål: å se flest mulige kamper og besøke minst en stadion for første gang. I tillegg ønsker de å få med seg minst en storkamp. I 2015 ble det fem kamper på tre dager, mens i 2014 hele seks kamper på fire dager. Til tider har de en meget stram tidsplan, men siden italiensk fotball er i fokus – blir det sånn. De leier bil eller tar toget, avhengig av hvor store avstandene er. I dag er det vanskelig å finne en stadion de ikke har besøkt, særlig om de vil besøke flere ukjente stadioner i samme år. I år håper de på å reise til Udine, Cagliari, Lecce eller Bari – men da må de heller begrense antall kamper. Som regel får de alltid med seg en kamp på mektige Stadio Giuseppe Meazza i Milano eller Stadio Olimpico i Roma. De fører også en banehopperliste og legger stor prestisje i den. Geir Kongsvik besøkte gamle Stadio Delle Alpi i 2003, og har det som et evig trumfkort overfor de andre tre. I tillegg arrangerer de en årlig, prestisjetung fotballquiz for å slå i hjel tiden mens de er på reise. Det viktigste er imidlertid å unngå å havne på sisteplass og få «Bonera-trofeet».
Tilsammen har vennegjengen sett drøyt 30 kamper fra 18 forskjellige stadioner fra Milano i nord til Palermo i sør. De har fått med seg flest kamper med topplagene involvert, men også noen kamper i Serie B. Hellas Verona, Cesena, Atalanta, Lecce, Brescia og Carpi er nesten fullstendig ukjente for det norske fotballpublikumet, men står alle på listen deres over lag de har hatt gleden av å se i levende live.
Minneverdige øyeblikk
Store øyeblikk har de hatt nok av, men enkelte kamper har satt større spor enn andre. For Roma-supporteren Arnfinn Osmundsvåg er det oppgjørene med sitt eget favorittlag som gir de saftigste opplevelsene:
– På den vonde siden er det et hattrick av regelrett forferdelige opplevelser. Finaletapet mot Lazio i derbyfinalen av Coppa Italia i 2013, massakren hjemme mot Bayern München i 2014 og i 2015 da Torino utlignet 3 minutter på overtid etter et feilaktig idømt straffespark på Stadio Olimpico di Torino. En annen nedtur var Inter -Atalanta i 2007. Det var ikke særlig givende å se oppgjøret på en bar i Milano som følge av noen sikkerhetsregler som bare tillot faste beboere i Milanoprovinsen å kjøpe billett. De beste fotballopplevelsene mine har faktisk kommet utenom disse gutteturene. Det er vanskelig å komme utenom det første besøket mitt på et fullstappet Olimpico i Roma i mars 2003. Kampen i seg selv var som derby della capitale (hovedstadsderbyet mellom Roma og Lazio) ofte er – dårlig – men da Antonio Cassano utlignet til 1-1 i det 90. minutt etter et kjapt angrep som involverte Emerson, Totti og Cafu, føltes det som en seier. Roma – Milan i 2008 står også høyt på listen. Kakà gav Milan ledelsen før Giuly og Vucinic snudde det hele i løpet av det siste kvarteret. En annen stor opplevelse var å ta med min 7-årige sønn på hans første fotballtur i fjor høst. Vi så, naturligvis, Roma – Lazio og på mitt fjerde forsøk fikk jeg omsider oppleve en derbyseier på Olimpico, fortalte Arnfinn entusiastisk.
Fjorårets høydepunkt var Bologna – Napoli (3-2), en kamp med fem mål, dramatikk og et herlig tribuneliv fra begge hold. Ukvemsordene haglet mot gjestene fra sør, slik det vanligvis gjør når lag fra nord møter lag fra sør til dyst.
Utfordringer på reise i Italia
For vennegjengen er Italia både det beste og verste stedet en kan reise til på denne jord. De siste årene kan man forhåndskjøpe billetter på internett rundt to uker før kampen spilles, men spesielle regler kan inntreffe for enkeltkamper. En gang hadde de ikke ordnet seg med billetter til Verona – Juventus på Bentegodi (høyrisikokamp), men regnet med at det skulle gå greit. Det gjorde det ikke. Bentegodi har en kapasitet på drøyt 40 000 tilskuere, men til dette oppgjøret fikk bare 22 000 komme inn på stadion. Da var det bare å kaste seg på toget til Milano for enda en kamp på San Siro. I tillegg hender det at kamper blir flyttet på kort varsel. Logistikkmessig må en derfor være forberedt på det meste. Sindre samler også på fotballdrakter, men i Italia er det ikke alltid at supporterbutikken har åpent på kampdag – dermed gikk han glipp av Empolis hjemmedrakt. Likevel er det en stor opplevelse å få med seg en mindre populær kamp i Serie B eller Lega Pro, der en finner mye genuin lidenskap og entusiasme fra de lokale supporterne. En blir gjerne sittende ved siden av en klassisk sigarrøykande, velkledd og godt voksen Signore, som har som hobby å skjelle ut spillere og dommere med et meget friskt språk. Språket byr selvsagt også på visse utfordringer, men som regel løser det seg til slutt. Helst reiser de på høsten, ettersom en kan få med seg både seriekamper og Champions League- eller Europa League-oppgjør.
Nye turer i vente
Vennegjengen spår at årets Serie A-sesong blir den minst spennende på lenge – og det med god grunn. Juventus er nå like suverene som Bayern München i Tyskland og Paris St. Germain i Frankrike. Skulle Pogba forsvinne, vil det gi enorme midler til en allerede veldrevet klubb. La Juve har allerede hentet en av Romas beste i den bosniske midtbanespilleren Miralem Pjanic og Serie As toppscorer Gonzalo Higuain fra Napoli. På den ene siden er det fint at profilene blir værende i Italia, men skevfordelingen er per dags dato vel stor. Ellers tror de at kampen om andreplassen står mellom topplagene Napoli og Roma, med Inter som en utfordrer. Inter har potensiale og mange spennende spillere – selv om en er inne i en ustabil situasjon med nye eiere. Sindre trekker frem Torino som en mulig overraskelse. Klubben solgte den polske forsvarskjempen Kamil Glik til Monaco, men med Ljajic, Iago Falque og Bruno Peres kan Sinisa Mihajlovics nye klub slå godt fra seg. Udinese kan fort rykke ned, laget ser svakt ut på papiret. Et eventuelt nedrykk vil vere synd med tanke på klubbens flotte, nye stadionanlegg. Nykommerne sliter tradisjonelt også i Serie A, så Crotone og Pescara må nok fort ta turen rett ned i Serie B igjen. Bologna med Roberto Donadoni ved roret vil nok også få det tøft, laget er ordentlig svekket etter salget av Giaccherini.
Hvor ferden går hen denne høsten er ennå ikke bestemt, men det en allerede vet – er at de fire kompisene tar turen til Roma og Stadio Olimpico 28. mai for å oppleve Francesco Tottis avskjedskamp mot Genoa. Det blir en ytterst emosjonell opplevelse de ikke kan unngå å få med seg. Når CL-gruppene er trukket og det endelige kampoppsettet er spikret, tar de en felles vurdering av det hele. De må alltid inngå kompromisser og det blir forhandlinger om hvilke kamper og stadioner de skal besøke. I år står Udine og Friuli høyt oppe på listen, men de vurderer også å ta turen til Cagliari på Sardinia. I tillegg er Bari og Lecce høyaktuelle reisemål. Eventuelt blir det fem kamper i Nord-Italia også i år.
Bilde: Privat