Etter årtier med et utdatert stadionanlegg har Udinese endelig fått en stadion klubben kan være stolt av. Laget sliter på nedre halvdel i italiensk Serie A, men den tradisjonsrike klubben drømmer fortsatt om gamle bragder. Bli med til Udine og Italias nye eventyrstadion.

Tekst: Eirik A. Heggelund

Iskald luft fra Dolomittene, barrierer og løpebaner i sikte, profesjonelle spillere i utakt med publikum. Gamle Stadio Friuli i Udine i nordøst-Italia var som italienske fotballstadioner flest: nøytral, strippet for modernitet og kun attraktiv for de aller mest nostalgiske supporterne bak begge målene. De som levde og åndet for «il Calcio» (italiensk for fotball) kunne leve med eldgamle stadioner ingen hverken ønsket eller kunne investere penger i. Slike anlegg fremstår som gigantiske romskip utenfra, men innvendig møter en på spor av gammel storhet et par årtier for sent. For fotballelskere flest er det en totalpakke som ikke helt faller i smak – særlig ikke om en ønsker å komme nærmest mulig heltene sine.
I 2011 åpnet Juventus dørene på sitt nye Juventus Stadium for aller første gang: Italias første stortstue for fotball. Kontrasten fra gamle Stadio delle Alpi var enorm – og i dag er det ytterst få som savner Torinos gamle kjempe. Stadio Mapei i Reggio Emilia, hjemmet til både Reggiana og Europa League-deltaker Sassuolo, var Italias andre dedikerte storstue.
Tilbake i Udine var det ikke tilfeldig at nye Friulis første offisielle kamp var mot den gamle, erverdige dame (la vecchia Signora), Juventus. Et utsolgt Friuli (25.000 sitteplasser) hadde håp om en magisk åpning på sin tid i sitt omstrukturerte hjem, men «la Juve» viste ingen høflighet og brukte bare 42 minutter på å sette inn fire mål bak en perpleks Karnezis i Udinese-målet. Det ble med andre ord en meget lei start på eget gress – og kanskje har dette nederlaget satt dypere spor i «l’Udin» enn man hittil har trodd.

DEN NYE HVERDAGEN

Omstruktureringen fra Stadio Friuli til det vi i dag kjenner som Dacia Arena, var helt nødvendig. En utdatert stadion ga Udinese mye kritikk fra UEFA de siste årene klubben deltok i europeiske klubbturneringer (2011-2013). I tillegg tjente klubben lite eller ingenting både på kampdag og gjennom resten av uken. Heller ikke det å hente lovende spillere var noen enkel affære når utviklingsarenaen var omgitt av gamle tribuner og løpebaner.
Sommeren 2013, etter mange år med planer, byråkratiske prosesser og intense forhandlinger, var en endelig i gang: hovedtribunen (som ble oppført i germansk stil til VM i 1990) ble ombygget både innvendig og utvendig etter UEFA-standarder, resten av Friuli ble fullstendig jevnet med jorden for å gjøre plass til en fotballstadion av europeisk klasse. Arbeidene innvendig kostet i seg selv 35 millioner Euro (Rundt 330 millioner kroner) og tok drøyt to år å fullføre. Det setter et stort eksempel for hva resten av Italia kan få til på anleggsfronten, og det er utvilsomt ikke på pengene det skorter. Roma er en av klubbene som er nærmest en helt ny stadion (håp om å være klart i 2018), mens andre (blant andre Lazio og Napoli) fortsatt har mange hinder å passere før en kan drømme for alvor. Det blir imidlertid komplisert når deler av italiensk tradisjon og maktstruktur står i veien for modernitet og fornyelse. Mediesirkuset og et uendelig antall medier på nett som sprer falske rykter, hjelper heller ikke.
Fire år etter min aller første kamp i Udine er det spesielt å returnere til byen for min aller første kamp på Dacia Arena. Fem oppgjør og to besøk på Stadio Friuli hører fortiden til, men det er noe spesielt med debuten. Vinteren 2012 sloknet Udinese da klubblegenden Antonio Di Natale forlot banen ti minutter før slutt på stillingen 1-0 mot Milan. Gjestene fra Milano snudde så kampen i løpet av fem minutter (scoringer av Maxi Lopez og El Shaarawy), men det som sitter friskest i minnet var hvordan en hutret bak øverste rad og forsøkte å finne ly for vind og kulde. Curva Nord motsatt var nærmest et hav unna, og de tilreisende fra Milano var inngjerdet bak målet i sør. Et halvt år senere fikk jeg sett Udinese mot nystyrtrike Anzi (1-1) i Europa League der gjestenes Samuel Eto’o (årslønn på rundt 160 millioner kroner) var kampens attraksjon i det som ble en noe bedagelig andreomgang etter en relativt grei åpning. Undertegnede var imidlertid blitt vant til å sitte langt unna severdighetene med hjemmelagets supportere, og 1-1 hjemme mot Roma våren 2013 kronet det hele med et regnvær av en annen verden like før slutt. Imidlertid visste jeg godt at en kunne møte på hva som helst i Friuli, akkurat som langs kysten i vårt langstrakte land. Lite visste jeg at Muriels utlikningsmål var det siste jeg skulle få oppleve på Friuli i sin gamle form.

Sommeren 2014, et drøyt år etter at ombyggingen var i gang, returnerte jeg til Udine for å se hvordan arbeidet skred frem og fikk anledningen til å snakke med en av presseavdelingens ansatte, Francesco Pezzella. På kontoret hans lå bilder av hvordan en forestilte seg det nye anlegget, og de utgjorde en stor kontrast til det som møtte meg da jeg gikk ut på byggeplassen. Gressmatten var flyttet langt nærmere hovedtribunen, og selv om en bare kunne se konturene av nye Curva Nord i et ellers så nakent landskap, var det tydelig at en var på vei mot noe stort. En drøy måned senere ble det 1-0 hjemme mot Napoli, og selv om bare hovedtribunen var i bruk – merket en at supporterne gledet seg enormt til å få komme hjem for alvor.
Arbeidene tok sin tid, og åpningen var med det drøyt ett år forsinket. Etter et besøk utenfor stadion i sommer ble hjemmekampen mot Fiorentina i september min første fra tribunen på det som i dag har sponsornavnet Dacia Arena, men som en fortsatt omtaler som Stadio Friuli på folkemunne. Kontrasten til det jeg tidligere har opplevd kunne ikke vært større: Friuli fremstår i dag som en oase for både supportere, spillere, media og ansatte. Det vil komme veldig godt med både kommersielt og sportslig i årene som kommer – både i italiensk og i internasjonal sammenheng.

LA CASA DELL’UDIN

At Udinese har fått et nytt hjem, har Umberto Riva fått kjenne på hele seg. Etter å ha fulgt klubben i sitt hjerte fra Curva Nord i tolv år, er det å ha fått et nytt fotballhjem en helt spesiell opplevelse:

– For meg personlig var det veldig følelsesladet å komme tilbake til Friuli høsten 2015 da Friuli åpnet dørene igjen. I tolv år var det som å være borte på hjemmebane – og nå merker jeg konturene av det som jeg håper blir vårt fotballhjem i mange år fremover. Et utslitt kommunalt anlegg klubben ikke kunne gjøre til sitt hjem var ikke noe å bygge videre på. Det tar sin tid å bli ferdig og veldig mye gjenstår utenfor stadion, men jeg har tro på at det vil ordne seg på sikt. I dag kan man komme til Friuli uten å være redd for å bli klissvåt eller iskald som før, og det vil være noe en vil tjene på i det lange løp, sier Umberto til 4-3-3.
Riva har vært rundt på reise med Udinese i Europa og mener en kan sammenligne seg med andre europeiske arenaer:

– Første gangen jeg besøkte stadion da den var under oppbygging, tenkte jeg på deler av BayArena i Leverkusen og Stade de Suisse i Bern, som jeg hadde gleden av å besøke da laget mitt var med og kjempet i det som den gang var UEFA-cupen. Med det mener jeg økt komfort i en regnfull by som Udine, visuelt sett med tanke på at en har fjernet unødvendige løpebaner som skiller publikum og tilskuerne, akkustisk og i stilen som gjør at en blir enda mer stolt og glad for å være tilstede, forklarer Umberto.
Lagets prestasjoner på banen kunne imidlertid vært langt bedre, uttrykket Udinese-supporteren:
– Etter at Francesco Guidolin (fra naboprovinsen Veneto) forlot sin trenerpost i 2014, har en hatt forskjellige trenere (Stramaccioni, Colantuono, De Canio og Iachini) som ikke helt har levert de resultatene en kunne forventet seg. Stallen består av både kvalitetsspillere og meget lovende unggutter, men både på trening og i kamp evner en ikke å levere det som behøves for å være godt med i Serie A. Det gjenstår med andre ord en del før en for alvor «fortjener» å spille på en slik arena som nye Friuli faktisk er. For supporterne er det selvsagt hjerteknusende å se laget sitt slite så langt ned på tabellen – kanskje spesielt siden Sassuolo og Chievo leverer utmerkede forestillinger, samt har spillere som viser seg frem for sine respektive landslag. Jeg håper med det at vi snart kan få se en skinnende juvel når Udinese endelig er tilbake på det nivået byen vår fortjener, sier Umberto med glimt i øyet.

UTFORDRINGENE I PROVINSEN

I 2/2015 skrev jeg om provinsklubben Sassuolo – og mye av det som ble skrevet om Emilia-klubben gjelder overordnet også for Udinese. Klubben hører hjemme i Udine, langt unna storbyene og med Slovenia og Østerrike som nærmeste nabo. Det gir ikke de aller beste forutsetningene for en ellers så liten by i italiensk målestokk (rundt 160.000 innbyggere), der en både grunnet begrensninger i antallet bortesupportere og reiseavstander, får få inntog av supportere fra andre deler av landet eller utlandet. En skal være rimelig interessert i italiensk fotball for å ta turen til Udine, i aller fall før Dacia Arena åpnet. Det gjør at en stort sett kun kan regne med å fylle stadion mot Juventus, selv om også Milan, Inter, Roma, Fiorentina og Napoli trekker skuelystne tilskuere til arenaen.
I tillegg har beliggenheten utenfor bykjernen sine begrensninger, og området rundt anlegget trekker ingen andre enn fastboende når det ikke er kampdag. Det gjør at utviklingen av området rundt har stoppet helt opp. Det som i utgangspunktet skulle bli en totalopplevelse for både fotballelskere og familier, har endt opp med å bli relativt billig prosjekt om en tar bort arbeidet en var nødt til å utføre på hovedtribunen. Plaststoler i en rekke ulike farger er det som venter ‘mannen i gaten’, og lovnadene om et levende tilbud med restauranter, butikker og en stor supporterbutikk har hittil blitt lagt på is. Friuli fremstår som en meget intim arena innvendig (om enn noe sparsommerlig), men utenfor er det lite som har forandret seg: solide barrierer som sperrer en ute fra området og en supporterbutikk som er mindre enn innbydende. Folkelivet en så gjerne skulle hatt – er dessverre fortsatt fraværende. De fleste kommer til stadion en drøy halvtime før avspark, og etter kamp er livet tilbake til normalen relativt fort. Kanskje er det noe mangel på fotballkultur i utgangspunktet som er utfordringen, men inne på anlegget er det ingenting i veien med engasjementet.
Likevel kan en si at nye Friuli utvilsomt glitrer i all sin prakt. Det vil ta tid å overbevise de som har vendt ryggen til laget til fordel for Sky Italia og Mediaset Premum på TV, men over tid vil en nok oppdage at ordet vil løpe om en ny diamant som venter på å bli slipt til perfeksjon. En kan ikke unngå å la seg rive med, og over tid – når laget har funnet seg ordentlig til rette – vil en nok se et sprudlende Udinese som får full utbytte av sitt voldsomme potensiale. Det blir med andre ord ikke siste gangen vi besøker juvelen i nordøst – og det er bare å glede seg til enda en kamp.

Bilde: Di Matteo.favi – Opera propria, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=46655435